En røff og direkte roman om døden. Det starter med at vi følger patologens jobb med kroppen, i ironiske ordelag. Det er Yvonnes fantasier om en jobb hun hadde planlagt å utdanne seg til, men som det aldri ble noe av.. Hun er besatt av døden mens hun følger farens siste dager. Han har plutselig dukket opp i livet hennes, etter mange års fravær. Han bare gikk, og hun fikk telefon fra ham tre ganger etterpå. Nå bor han sammen med henne, dødssyk av lungekreft og er pleietrengende. Hun mistet sin mor som baby, like etter at hun var født. Hun vil hate faren på grunn av at han røyker, men klarer ikke å hate en døende. hun ønsker at han skal ha mental styrke til å kjempe mot sykdommen. Men han er "feig", vil ikke leve. Han ligger på sofaen i timevis, orker ikke å bli med ut. "Til døds er veien man må gå alene når en som trenger en snart skal gå bort."
Hun har tid til å reflektere over livet, med og uten faren. Han ender til slutt på avdeling for smertelindring og senere dør han. Så kommer tid for dødsannonse og sorgarbeid.
"Sorgen er det eneste uforanderlige, det eneste bindevevet mellom alle tider, alle mennesker i hele menneskehetens historie. Sorg er til for å minne ne på at naturlovene for ånd og kropp ikke er de samme. For ånden vl alltid være i livet, og kroppen vil alltid bort fra det."
I sorgarbeidet kommer tankene om moren som hun aldr har kjent. Tanker om døden slipper henne ikke.
En både trist og alvorlig bok, men skrevet så realistisk og uten skrupler, at du blir grepet av Yvonnes historie og må lese mer og mer.
Aschehoug
2020
122 sider
Lånt på biblioteket
Fantastisk at du har tid til å lese midt i flyttetiden. Denne boken fikk deg nok nedpå, veldig kjekt å lese omtalen din :)
SvarSlett