Pauline Østgård: Melkeveien

 "Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm.

Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!"

Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Faren er der også, nå og da. Når han er der er det latter og glede. Han finner på så mye fint. Liv ler sammen med han. Men det er litt skummelt også, når han blir en løve. Da glemmer han hvem hun og mamma er. Han forsvinner, hører dem ikke. Da gir mamma tegn til henne om at hun skal gå. Mamma er så vakker med det lange, mørke håret. Liv ligner visst på moren. Men moren blir også borte, ofte, hun glemmer hvordan det er å være glad. Liv er mye alene, med alle tankene sine. 

Men så blir det forandringer. Moren blir borte, hun skal til Rosebakken, og Liv skal bo hos Monika og Lars. Langt unna Melkeveien.

Gjennom hele boka er det jenta som er fortellerstemmen. Jenta er Liv. Det er hennes tanker og følelser vi blir kjent med. En liten jentes blikk på livet når det skjer store omveltninger. Hun skjønner ikke hva som skjer, så fantasien styrer følelsene hennes. Uroen hun kjenner når de kjente voksne ikke er der lenger. 

Jeg syns Pauline Østgård har klart å gi den vesle jenta en stemme som er både troverdig og ekte. Det er en rørende og sår fortelling om hvordan de voksnes svik berører den vesle jenta. En historie som ikke er lett å lese, men ei bok jeg likte og gjerne anbefaler.

Forlaget Oktober

202

235 sider

Lånt på biblioteket