Denne romanen ble utgitt i 1952. Nedreaas hadde da gitt ut tre romaner tidligere, blant annet Av måneskinn gror ingenting, som er en svært god roman jeg har lest og sett på scenen. Jeg visste ingenting om De varme hendene, men utfordringen fra Hedda i bloggen Boktanker i februar var å velge en roman gitt ut mellom 1860 og 1960, og da falt valget på denne.
Først litt om forfatterens bakgrunn: Torborg Nedreaas ble født i Bergen og var sterkt knyttet til byen og dens dialekt, men hun bodde også mye på Stord og tre år i Hellerup utenfor København i barndommen. Familien hun kom fra, var småborgerlig og sosialt ambisiøs. Derfor gikk hun på private skoler der hun ikke følte seg hjemme. Faren var kontormann, men ble aksjespekulant under den såkalte jobbetiden mot slutten av første verdenskrig. Moren arbeidet som husholderske. Hun var halvt jødisk, oldebarn av en av de første jødene som fikk slå seg ned i Bergen, og Torborg hadde mye kontakt med den store slekten av jøder i Norge og Tyskland, selv om moren og hun selv var kristne og døpt.
Handlingen i De varme hendene er lagt til de første åra etter den andre verdenskrig, samfunnet er i ferd med å komme på fote igjen. Men det er mye usikkerhet i befolkningen i forhold til hvem en kan stole på. Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske parti hadde flertall på Stortinget etter krigen. Til tross for sin store innsats i motstandsarbeidet under krigen, fikk ikke kommunistene noen offisiell anerkjennelse etter krigen. Og da frontene i den kalde krigen etter hvert ble klare, mistet de mange medlemmer. Men samfunnet var preget av en blanding av samhold og frykt for de ideologiske motsetningene mellom partiene. Og ute i verden er Koreakrigen. Amerikanske soldater er kommet til landet for å danne et hjelpepoliti for å støtte Norge i kampen mot kommunisme.
Hovedpersonen i boka er avismannen Magne Berg. Han er gift med Solveig og har to sønner. Han drikker mye, klarer ikke å gjøre jobben sin, lengter etter kontakt med sønnene, uten å klare å gi dem annet enn usikkerhet. Han lengter etter et menneske med varme hender. For meg virker han som et svakt menneske uten ryggrad. Han stoler ikke på egne meninger lenger.
Kvinneportrettene i boka er interessante, slik vi kjenner Nedreaas fra andre bøker. En av disse er Gusta, en alkoholisert kvinne som har vært på kommunistenes side gjennom krigsåra. Nå står plutselig nevøen, amerikaneren Dickie i døra. . Han er kommet til Norge for å befri landet for kommunister. Hun må forsvare sine meninger mot den "lille, vakre gutten, henne tantebarn som hun hadde elsket." Sammen med han er en farget soldat, og her fletter forfatteren også inn litt om rasemotsetninger, ikke bare mot fargede, men også mot jøder.
Romanen er en protest mot NATO og Norges medlemskap der. Nedreaas var sjøl kommunist, og hennes politiske engasjement skinner klart fram i De varme hendene. Romanen ble derfor ikke sett på som et litterært verk av betydning da den kom ut, mer en politisk tendensroman.
Romanen er til tider dyster og mørk. Mistroen mellom menneskene kommer godt fram, hvem er venn, hvem er fiende. Det er ingen lett roman å lese, men interessant å rekapitulere hvordan de første etterkrigsåra påvirket mennesker og samfunn.
Aschehoug & co
1952
395 sider
Lånt på biblioteket
Det er en veldig spennende tid, disse første etterkrigsårene. Jeg er medlem av Torborg Nedreaas-selskapet og bør selvfølgelig ha lest alle bøkene hennes. Nå er denne bestilt, så tusen takk for supert lesetips Åslaug! Hvis du ikke har lest boken En sommer med Nedreaas, så kan jeg anbefale den :)
SvarSlett