Italiensk-jødiske Natalia Ginzburg (1916–1991) ble født i Palermo på Sicilia og vokste opp i Torino som yngst av fem søsken, med en dominerende og eksentrisk hissigpropp av en far og en varm mor, langt lysere til sinns.
“De små dyder” er en samling tekster som er skrevet i årene mellom 1944 og 1960. Det er de små dagligdagse hendelsene i livet som blir beskrevet, I fortellingen "Vinter i Abruzzo", leser vi om den kalde og ensformige vinteren, der ingen drømmer går i oppfyllelse. Her bodde familien i eksil en periode. "Crocetta var vaskekonen vår. I virkeligheten var hun ingen kone, hun var nemlig bare fjorten år. Det vsydamen som fikk tak i henne. Sydamen delte verden i to: de som gredde håret og de som ikke gredde håret. De som ikke gredde håret, måtte en passe seg for, de hadde selvfølgelig en skrue løs.
Ginzburg skriver om barneoppdragelse og forholdet til sin egen mann. I fortellingen "Han og hun", setter hun egenskapene til mannen og henne opp mot hverandre, og her er det få likheter, og mye fører til irritasjon og sinne.
"Før pleide jeg å kaste tallerkner og blomsterpotter i gulvet. Men ikke nå lenger. Kanskje fordi jeg er blitt eldre, og fordi raseriet ikke lenger er så voldsomt. Nå hadde jeg dessuten ikke våget å røre tallerknene som jeg er blitt så glad i, og som vi kjøpte en gang i London på Portobllo Road."
Hun skriver om betydningen av vennskap, og om mellommenneskelige forhold. Og særlig om sitt eget forfatterskap. I etterkrigstidens Europa skriver Natalia Ginzburg om ensomhet og erindring. Forfatteren tar utgangspunkt i personlige opplevelser og hverdagslige gjenstander som utslitte sko og kjøttboller. I essayet "Lovtale og klagesang over England", har hun klare meninger om London og engelskmenn.
En mangfoldig liten bok som jeg satte pris på å lese.
1992
124 sider
Oversatt av AgneteVossgård
Lånt på biblioteket
Denne ser jeg frem til lese:)
SvarSlettSå gøy å se det gamle coveret på boken, og at du likte den selvfølgelig, det gjorde jeg også :)
SvarSlett