fredag 23. april 2021

Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden 2020 (Dikt)





Diktsamlingen handler om døden, om å leve etter at en har mistet noen. Savnet, lengselen, om å finne seg til rette i en verden som er både vakker og mørk. Her handler det om savnet etter en mor. (Forfatterens egne opplevelser kanskje, men det spiller ingen rolle.)

Her er en blanding av korte og lengre dikt, Noen har tittel, andre ikke. Jeg velger dette som innledning til det hun skriver, diktet Mor.

MOR

I skogen ropte vi navnet ditt i stykker
Du hadde forlatt oss
og alle oss
som likte å ha navnet ditt i munnen
og kalle til oss et kjærlig menneske


Vi ropte navnet ditt i mellom trærne
gang på gang klang det
alene i luften og brast
For du var død
og heller ikke dyrene tok navnet ditt imot


Vi fant deg på skaren
og så ansiktet ditt
Vi fortsatte å rope
til det begynte å snø
og navnet ditt var aske i munnen


Naturen og dyrene spiller stor rolle i denne samlingen. Kan trær savne ? Almen mister bladene, når et vindkast får bladene til å løsne. En dagligdags hendelse, men savner almen bladet?

Vann er også sentralt. Det knyttes til både glede og sorg.

Vannet er mykt når man berører det forsiktig
og hardt når man treffer det i høy fart.
Det vet døtre som dypper føttene i vannkanten
og har en mor som hopper fra en bro.



Vi leser om barnets kamp for å overvinne savnet. Dette diktet er så sterkt og rørende: 

Hei, her er jeg, mor, så stor jeg er blitt. Du kan være stolt
Du kan snu deg i graven av stolthet. Stå opp fra graven
av stolthet. Kjøp blomster til meg av stolthet. Kjøp en 
veske til meg av stolthet. Stek pizza og vær lykkelig. Ring
venninnene dine og glem en avtale på jobben. Pynt deg
og sett på plater. Sett sammen en bukett med kløver fra
hagen. Du kan gråte av stolthet. Du kan le av stolthet.
Du kan rødme av stolthet.

Og mange av de små, korte diktene er svært uttrykksfulle:

"Moren min druknet seg, skjøt seg, hengte seg, skar over pulsåren og hoppet.
Det skal mer til enn en datter for å utholde kroppen."

"Jeg husker jeg la hendene på moren min. Hun hadde ikke
lenger den samme huden. Jeg flettet de varme fingeren mine inn mellom hennes."

"Jeg så på øynene, jeg hadde fortsatt håp. Hadde hun spart et farvel til meg i blikket?"


Dette er sterkt følsomme dikt. I samlingens siste dikt, "Verden skjenker meg mitt arbeid og min verden" er en slags oppsummering over alt som datteren har kjempet med etter morens brutale død. Men i dette lange diktet kommer håpet fram, trass i sårene.

Det avsluttes slik:

Her er et sår - hvor skal du ellers
så et frø som åpner deg mot alt?


Kolon forlag
2020
78 sider
Lånt på biblioteket


4 kommentarer:

  1. En nydelig diktbok jeg har lest 2 ganger. For meg var det rått og vart på samme tid. Sorg og savn, men samtidig denne strimen av håp. Jeg har båret med meg steminingen fra diktene i flere uker.
    Liker aprilbildet ditt. Og er fortsatt glad for min "jente med paraply"

    SvarSlett
    Svar
    1. Hyggelig å få kommentarer til bildene jeg legger ut. Betyr mye at noen legger merke til denne hobbyen også, i tillegg til bøkene.

      Slett
  2. Ja, denne er så fin, flotte utdrag du har valgt fra boken.
    God helg Åslaug!

    SvarSlett
    Svar
    1. God helg til deg også. Tar en tur ut, melllom snøskurene, for å kjøpe blomserpotter. Planlegger terrassen på leiligheta, men blir ikke innflytting før i august.

      Slett