Jeg har tidligere lest Slimanis suksessroman Vuggesang, og var spent på denne. Må innrømme at den ikke nådde opp til forventningene.
I utgangspunktet ser det ut til at Adèle lever et normalt og godt liv. Hun er journalist i en kjent Paris-avis, er gift med Richard som har fast stilling som kirurg, og sammen har de en sønn. De bor ved Montmartre i en flott leilighet, reiser i helgene og kunne hatt det bra. Men Adele er ikke tilfreds. Hun higer etter et eller annet, noe som fører henne til menn som kan gi henne sex, både kjente og ukjente menn. Hun setter sin trygge tilværelse på spill, gang etter gang. Hun lyver og sier at hun overnatter hos venninnen, Lauren Da hun ble gravid tenkte hun at et barn ville hjelpe mot "tørsten" etter dette absurde levesettet.
Som barn var hun med moren og en mann til Pigalle og Boulevard Clichy, der hun så punkere, halliker, prostituerte, narkomane, og hun kjente en blanding av frykt, vemmelse, lyst og erotisk opphisselse. Det var da det startet. Adeles sexavhengighet blir for henne en slags avgrunn, som hun ikke klarer å komme ut av. Hun lyver overfor mann, venner og jobbkolleger. Sønnen blir en byrde, og ektemannen blir likegyldig for henne. Hun fylles av apati og skam, og søker etter å føle, kjenne seg levende. Men dette kan ikke vare.
En roman om avhengighet, om problematisk oppvekst og lengsel etter lykke. Brutalt og direkte. Jeg vil ikke akkurat si at den ga meg noe. Romanen er den første som Slimani ga ut, i 2014, og jeg tenker at det er taktisk å gi den ut nå, i etterkant av suksessromanen Vuggesang.
2020
191 sider
Oversatt av Agnete Øye
Lånt på biblioteket
Kjekt å lese dine tanker om boken :)
SvarSlett