«Mammas øyne var umulige å tyde, hun sa nesten ingenting heller. Det første broren min Mik sa: Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han også, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle på en eller annen måte hadde forberedt oss eller tenkt det før, tanken hadde allerede streifet oss, og da hadde den vel også streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge siden. Da han bodde i skogen eller kanskje de første gangene han ble lagt inn. Vi hadde kanskje tenkt allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til å bli gammel, han kommer aldri til å få barn, gifte seg, kjøpe hus og bil.»
Dette er en fortelling om de som sitter igjen etter å ha mistet en sønn, en bror. Foreldrene reagere ulikt, faren trekker seg bort og vil ikke snakke om tapet, moren gir seg helt over, gråter og sørger. Søsknene prøver å leve videre og fortså hva som kunne føre til tragedien.
Her er mye sinne, sorg, kjærlighet og etter hvert troen på ei framtid uten Nils.
Forfatteren har skrevet boka i korte små avsnitt, inndelt med nummer. 240 i alt.
" Jeg har prikkinger i hendene om natta, det stikker nesten små støt, som når man er borti en rulletrapp. Jeg må puste gjennom munnen og ut gjennom nesa. Eller i en pose, eller i en sokk eller en vott. Mamma har det, hun også."
"Jeg kaller det ulykken, det var jo på en måte en ulykke. Selv om ingen vet, man kjenner aldri årsaken."
"Jeg skulle ønske noen passa på meg også, at noen kunne våkna før meg. lagd frokost til meg og klappet meg på hodet og strøket meg på kinnet, for å deretter å holde meg i hånda."
En sterk og gripende bok om hvordan sorg påvirker familiemedlemmene og relasjonene mellom dem på ulike måter.
2018
139 sider
Lånt på biblioteket
Høres ut som en fin bok, sikkert fint å lese med mye luft. Likte formatet på oktoberbildet ditt, sikkert ikke helt enkelt å male så smalt :)
SvarSlett