Carl Frode Tiller: Flukt (Roman)

Jeg hentet denne romanen på biblioteket, og begynte å kikke litt i den. Men det ble ikke med kikking, her ble det lesing, og ikke stopp før boka var ferdiglest. Og da det flere ganger i boka vises til klavermusikk av Bach, fant jeg fram denne som bakgrunnsmusikk ved lesinga. Det ble en dag som sitter i meg lenge. 

Romanen handler om Elisabet, Sakarias og deres døde sønn, Johannes. Etter at den ti år gamle sønnen omkom i en ulykke, klarte ikke foreldrene å holde sammen lenger, til trass for at de er glade i hverandre. Men nå er det gått et halvt år, det er like før jul, og de møtes for å tenne lys ved grava til Johannes.  De bestemmer seg for å feire julaften sammen. Elisabeth spiller piano, hun elsker Bach. Sakarias ber henne spille for dem, noe som fremkaller sterke minner hos begge to. De kjenner begge at Johannes er tilstede. 

Da de legger seg om kvelden, får begge  sterke syner og minner fra tida som har gått, og mye av dette blir en miks mellom virkelighet og fantasi.  En utvisking av grenser mellom liv og død, noe overnaturlig som fører dem sammen i trua på at Johannes er sammen med dem.

 Romanen er skrevet i jeg-form, og veksler mellom Johannes, Elisabeth og Sakarias, med innblikk i livet til blant anna de to bestemødrene til Johannes. Vekslingen mellom personene skjer gjerne midt i en setning, noe som tok litt tid til å venne seg til, men ble etter hvert naturlig og riktig. 

Vi blir kjent med de tre personene gjennom flere år, og vi lever oss inn i hvordan de sliter med skam, sorg og bebreidelser. Johannes er en ensom og sårbar gutt, har alltid likt å kle seg i jenteklær, men holder følelsene inne i seg. Hans beste venn er hunden Bonzo, som han kommer hjem med, uten foreldrenes samtykke. Han har samtaler med BUP, der han blir "presset" til å tørre å utfordre seg sjøl. Foreldrene  ser ikke hvordan han sliter med egen identitet, og faren ønsker at han skal være mer guttete.

Dette var sterk kost. Tiller skriver usedvanlig godt, og på en måte som får leseren til å glemme tid og sted. Her er det en dynamiske og sterke dialoger når mellommenneskelige relasjoner veksler mellom  kjærlighet, sorg og manglende kommunikasjon. Og han bruker gjentakelser på en elegant måte. Jeg har lest en del av Jon Fosse, men for meg er Carl Frode Tiller mer fascinerende og gripende.  Og så klarer han å formidle på under 200 sider!

For en roman!

Aschehoug
2021
199 sider
Nynorsk
Lånt på bibloteket