"Hva heter jeg? Jeg har ikke noe navn, jeg er bare et tall.Hun opplevde det første selvmordet da hun var bare tretten år gammel. Selv vil hun begraves mellom de høye fjellene i den østgrønlandske byen Tasiilaq, hvor de navnløse gravene på kirkegården i Blomsterdalen er dekket med blå, røde og rosa plastblomster som stille skrik i den hvite snøen. Hun har en kjæreste hun elsker, en omsorgsfull familie, og hun er nettopp kommet inn på universitetet i Århus. Verden ligger åpen for hennes føtter, men ingenting føles riktig. Den lukker seg stadig tettere rundt henne, og en nedtelling begynner."
Dette er ingen roman en koser seg med, det er bare tristhet. En rå og tøff historie fra virkelighetens Grønland. Noen kritikere har sagt at det er en varm roman, men denne varmen finner jeg ikke. Bare kulde, fra naturen og menneskenes tragiske liv. Romanen er en beskrivelse av hvordan ungdom sliter med egen identitet, særlig hvis de må ta reisen til Danmark for fullføre høyere utdannng. Deres direkte talemåte og i utgangspunktet naturlige væremåte, passer lite sammen med de urbane byungdommene de møter. Det er en lesbisk jente som er hovedpersonen i boka. Hun er en noe kraftig jente, full av selvhat og dårlig selvtillit. Hun må forlate kjæresten Maliina for å studere antropologi i Århus. Hun finner seg ikke tilrette, og da Maliina ringer og forteller at hennes kusine på 13 år har begått selvmord, lyver hun om at det er hennes nære slektning for å komme seg til Grønland for å støtte kjæresten.
Hjemme på Grønland blir den unge jenta begravet i Blomsterdalen, der det bugner av plastblomster i alle farger. Det er her vi finner de unge som har begått selvmord.
Bokas hovedperson lurer på hvorfor ingen snakker om de døde. Hva blir gjort for å hjelpe de med psykiske problemer.
Gjennom hele boka får vi korte innsmett om nye selvmord, fra unge mennesker til godt voksne. Disse gjør historien ekstra uhyggelig. Det blir en slags nedtrapping til at noe skal skje.
En vanskelig bok å lese, både på grunn av historien, men også fordi den virker noe usammenhengende. Tøft tema, som forfatteren virkelig trekker fram som et stort samfunnsproblem, men jeg klarte av en eller annen grunn ikke å ta den inn slik jeg forventet. Kanskje det er følelsen av et stort og nesten uoverkommelig problem som hindrer meg.
Jeg hørte forfatterens takketale da hun mottok prisen, og den var fantastisk sterk, så her har vi en svært motivert støttespiller til Grønlands ungdom. Håper boka kan hjelpe henne i tida framover.
2021
280 sider
Lånt på biblioteket
Høres ganske heavy ut denne. Har kikket på den et par ganger, men foreløbig må den nok vente. Interessant at hun vant Nordisk Råd, da tenker jeg at den kunstnerisk/litterært må være en god roman. Ble litt nysgjerrig på at du skrev den var litt usammenhengende- er den fragmetarisk, mer som en punktroman? Hørte/så forresten forfatteren på Lillehammer i mai.
SvarSlettVanskelig å peke på hvorfor jeg fant den noe usammenhengende. Ble litt overrasket over at jeg ikke klarte å finne ut av den, da den har et utrolig tøft og aktuelt tema. Forventet meg noe annet av en prisvinner, men mener likevel at boka bør få blest og omtale, slik at det store grønlandske samfunnsproblemet, som også øker i vårt samfunn, blir belyst.
SlettDenne har jeg lest også, og den gjorde sterkt inntrykk. Artig at hun vant da :)
SvarSlettJeg er nok enig med deg at boka ikke ble slik jeg hadde forventet meg, etter talen hun holdt. Jeg håper at den treffer ungdom på Grønland, men jeg undrer meg på hvorfor hun vant, for så spesiell og god var den ikke.
SvarSlettEnig med deg, Ingunn. Fant liksom ikke helt ut av den.
Slett