"Hvite liljer vokser av Jorid Mathiassen er en vakker og dramatisk fortelling om livslang kjærlighet og krigens brutalitet. Romanen har handling på to tidsplan, der den ene kvinnens skjebne får innvirkning på den andre kvinnens valg. Romanen er inspirert av historien om Blodveien i Nordland, der krigsfanger fra Jugoslavia ble satt til å bygge veier for tyskerne under 2. verdenskrig."
I denne romanen befinner vi oss i Nordland, delvis i 2009 og i 1942.
Linnea bor i Oslo, og har nettopp avsluttet et kjærlighetsforhold. Hun føler behov for å komme seg bort en tid, og får låne venninnens hus som ligger på Hjartøy i Nordland. Huset har tilhørt venninnens grandante Marie. Det er mørkt og kaldt når hun ankommer stedet, og hun lurer på hva hun har gjort. Men etter hvert blir hun kjent med folket på øya, og oppdager at hun trives i huset og miljøet. Og hun oppdager litt etter litt historien om Marie.
I 1942 reiser den unge Marie til søsteren, som bor litt lengre nord, da hun trenger hjelp på gården der hun er gift. Like ved gården ligger det en tysk fangeleir, der soldater er plassert. De lever under umenneskelige forhold, og drives hardt med bygging av vei og jernbane. Bygdefolket prøver å hjelpe ved å smugle mat til fangene, og Marie møter dermed en ung gutt, Jovan, som hun forelsker seg i. Men dette er farlige saker.
Interessant roman, da jeg har både lest om Blodveien, og vært innom Blodveimuseet på Rognan i Nordland. Blodveien er en del av veien langs Saltdalsfjorden, (nå E6), bygd av krigsfanger fra Serbia. Et kors av blod på en fjellvegg, etter en fange som ble skutt, har gitt navnet til veien. Det er også laget filmer om hendelser rundt Blodveien, og i Botn i Salten er det en krigskirkegård etter alle serberne som bøtte med livet her.
Cappelen Damm
2022
276 sider
Lånt på biblioteket
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar