Vibeke Tandberg: Feber (Roman)

 «Hvis dette er begynnelsen på slutten, lover det ikke godt. Den burde ha begynt annerledes. Hvis slutten hadde begynt på en annen måte, ville den kanskje ha sett lysere ut».

Dett er en utrolig sterk og gripende liten roman om den siste tiden i et menneskes liv. Hovedpersonen i i boka ligger på badegulvet. Hun vet ikke om det er natt eller dag. Hvor lenge kan hun ha ligget der? Tusen tanker raser gjennom hodet. Hun er hjelpesløs. Kommer hun til å dø her, eller kommer noen og hjelper henne? "Noen kommer til å komme. Man kan ikke råtne alene, bli til støv alene., for hvem skal betale regningene, hun kan være sikker på at noen kommer, kanskje barna,hun kommer kanskje til å  bli funnet  av barna som lurer på hvor det blir av arven, møblene, bøkene, maleriene, man kan ikke forsvinne og ta med seg arvegodset i samme slengen, og så snart de kommer, skal hun be dem om å få henne opp på beina, hun skal finne balansen,  drikke et glass juice, spise noe, og så skal hun ta seg en dusj, hun skal vaske bort blod og piss, og så er det som om hun aldri falt, som om slutten aldri begynte"

Feber er en roman om hvor skjørt et menneskeliv er, fysisk, men også mentalt. Sammen med hovedpersonen, som er den eneste som vi møter i denne boka,  er vi med i tankene hennes etter fallet på badet, der hun blir liggende lenge før hun blir funnet, og ført til sykehuset. Hun er sterkt medtatt, og svever mellom virkelighet og fantasi. Hun sover lite, sliter med tanker om ting som har skjedd. En hendelse med påkjørsel av en elg plager tankene hennes, hun er både fysisk og psykisk inne i denne situasjonen gjentatte ganger. Hun hadde letet etter solbrillene sine, så skjedde det. Alle tanker og fantasier tilsier at alt som har skjedd må være djevelesn verk. Hun blir rebelsk og slår, 

Utprøving av medisiner pågår, noe som også fører til forvirringer. 

"Pillene blir flere og færre om hverandre og fargene skifter" "Hun blir redd for at kroppen kanskje ikke kan rehabiliteres, for at den kansje begynner å ligne de andre her, eller påsofaen, spisebordet, akvariet, kamskje den ustende madrassen gør den jobben hun ikke vil være istand til å gjøre selv om ikke så lenge, kanske hun aldri skal hjem igjen."

En ubehagelig roman å lese. noe utenom det vanlige. Når en sjøl er en gammel dame, tenker jeg at denne var litt i meste laget, men ikke dermed sagt at jeg ikke anbefaler den. Dette er livets realitet, og jeg syns Vibeke Tandberg har skrevet en roman vi må tåle å lese. 

Forlaget Oktober

2021

142 sider

Lånt på bibloteket