Gerd Brantenberg: Augusta og Bjørnstjerne (Roman) Bokhyllelesing i januar. Rød bok.

Min bok fra bokhylla er knallrød utenpå, slik som utfordringen krever, men jeg har valgt bilde av en annen utgave her.

Fra forlaget:
Denne romanen er basert på virkelige hendelser, og handler om kjærligheten mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Augusta Mjøen. Augusta bryter med Bjørnstjerne fordi hennes foreldre mener han ikke kan forsørge hennes datter. Hovedtemaet er et dilemma som var aktuelt på den tiden: om ekteskapet skulle basere seg på kjærlighet eller fornuft. Boka gir også innblikk i livet i Norge midt på 1800-tallet.

Jeg syns dette er en spennende og romantisk historie, særlig på grunn av at Augusta Mjøen vokste opp på nabogården på Mjøen, hjemme i Oppdal, min hjemkommune.  Jeg vokste opp med fortellingene om de to unge som ikke fikk hvearndre. Og jeg har vandret ofte i fotsporene deres opp til Allmannberget, der de forlovet seg. To unge, forelskede ungdommer, som skulle bli skilt fra hverandre av hennes foreldre, da han ikke var bra nok.

Bjørnson var prestesønn, og familien bodde en tid på Kvikne, senere i Nesset, utenfor Molde. De hadde slektninger i Oppdal, som ligger mellom disse stedene, og prestefamilien tok inn på lensmannsgården i Oppdal når de var på gjennomreise. Slik møttes de to, lekte sammen som barn, og utviklet forholdet senere til forelskelse. Da Augusta var 20 år ble hun sendt til Kristiania, der hun skulle utvikle sitt store sangtalent. Snart fikk hun mange kavalerer, men da hun møtte Bjørson, var det han hun ønsket å være sammen med. Han skulle studere teologi, men det ble mest teater, vin og sang. Han fullførte ingen eksamener, og hadde aldri penger. Da det ble oppdaget at Augusta hadde et stort talent for skuespill, skrev Bjørnson skuespillet Valborg, der hun fikk hovedrollen. Stykket ble oppført privat for en engere krets studenter fra Heltberg i hemmet til Nordraak. Teatersjef Borgaard oppdaget den talentfulle skuespilleren, og ville ha henne til å spille en stor rolle i skuespillet Tordenskiold av Oehensschläger . Augusta skrev begeistret brev hjem og fortalte om dette og møtene med Bjørnson, noe som førte til at faren sporenstreks dro til hovedstaden for å hente henne hjem. Hun oppdager en anne side av faren, som hun har sett opp til og hatt et fint far/datterforhold til. Det ble slutt på det søte liv i Kristiania. Men det tok ikke lang tid før Bjørnson kom på besøk i Oppdal, og etter kort tid forlovet de seg og skulle skrive brev til hverandre. Men foreldrene fikk stoppet brevvekslingen, noe som førte til fortvilelse for de to unge. Augusta mistet livslysten. Etter et par år forlangte foreldrene at hun  skulle gifte seg, og fant en kandidat, Niels Hansen fra Gjøvik gård ved Mjøsa. Dette ble et fornuftsekteskap. Bjørnsom giftet seg senere med Karoline Reimers fra Bergen. Det skulle bli 19 år før Augusta og Bjørnstjerne møttes igjen. De visste da begge at foreldrene hennes hadde konfiskert bevene. Etter dette holdt de kontakten et par ganger i året.

Augusta begynte å skrive sine erindringer om forholdet til Bjørnstjerne etter at han døde i 1910.  Disse ble redigert og gitt ut av Francis Bull etter at Karoline Bjørnson og Augusta Mjøen var døde. Det var sønnen Reidar som tok initiativet til dette. Denne boka kom ut i 1951, og jeg har lest og skrevet om den tidligere. Se her
Likevel var det like spennende å lese boka av Gerd Mjøen Brantenberg.

(Fikk lyst til å rette på forfatterens kommentar om at det ikke var morgensol i rutene på gårdene på Mjøen. Det stemmer ikke, da jeg har våknet til sol i rutene i hele min oppvekst. Bare noen få uker midt på vinteren er sola borte.)
Diktet som Bjørnson skrev er dette, da han passerte Oppdal på vei til Nordland:

Jeg reiste forbi en sommerdag
morgensolen på gården sto
og som rutene brandt i blod
luet min sjel imot, imot.
I forårsstunden
jeg her var bunden
av fine hender og røde leber,
av smil, til hvilke nu tårer kleber.

Inntil gården ei stiger mer
dit tilbake jeg ser og ser,
alt det gamle blir nytt  skjært, 
alt det glemte blir varmt g kjært.
Andre minner
til dette rinner
og alle forårs elskovsdrømme
frem og tilbake i sjelen strømme.

Frydfullt dengang og frydfullt nå
smerte dengang og smerte nå
Sol på marken i duggens våt, sjel i minner av smil g gråt.
Når i fylle
de overskylle
og når i strøm de tilbaketrede
står sjelen fruktbar i knopp og kvede.

Aschehoug
1997
341 sider
Bokmål
Egen bokhylle