Lene Ask: O bli hos meg (Tegneserie, intervju av misjonærbarn)

 Lene Ask har intervjuet et knippe tidligere misjonærbarn om deres oppvekst. Denne dokumentaren, i tegneserieform, slår ekstra hardt, da det er barnas stemmer som kommer fram. Sterke stemmer fra en barndom styrt av misjonærorganisajonene. Som et av barne sier: "De burde ikke kalle oss misjonærbarn, for vi var veldig lite sammen med misjonærene, foreldrene våre. Vi er født inn i organisasjonen, vi ble oppfostret i organisasjonen. Organisasjonen bestemte alt. Hvor vi bodde og hva vi gjorde. Både på skolen og i fritiden."

Boka inneholder historiske fakta om Norsk misjonshistorie , der den første misjonærorganisasjonen ble stiftet i 1842. Det ble en folkebevegelse i Norge. I 1940 fantes det 4500 misjonsforeninger over hele landet, og 112 500 medlemmer var registrert.

Misjonærbarna ble sendt lange veier på inetrnatskoler, og møtte foreldrene ofte bare et par ganger i året. I noen tilfelle ble det flere år før de traff foreldrene igjen. Mange ble sendt hjem til Norge for å gå på skoler, og bodde delvis i fosterhjem eller på internat. I ettertid visser det seg at flere av barna ble utsatt for overgrep på noen av institusjonene. For mange førte dette til store psykiske problemer, og mange fikk vansker med å knytte seg til andre mennesker senere i livet.  

Først på 2000-tallet ble det tatt tak i denne saka, som er en skamplett. I 2009 ble det sendt ut spørreskjema til misjonærbarna om hvordan de hadde opplevd oppveksten og tida uten foreldrene.  23 % av de som svarte oppga at de hadde opplevd ulik grad av omsorgssvikt og krenkende opplevelser.  

Sjøl om misjonærorganisasjonene nå har erkjent et moralsk ansvar for situasjonen for disse barna, vedkjenner de seg ikke et rettslig erstatningsansvar.

En gripende bok. Tegneserierutene som følger fortellingene til de som blir intervjuet er i svart-hvitt. Rutene som skildrer den offisielle misjonshistorien, er i farger. Dette er nok gjennomtenkt, da gapet mellom organisasjonenes lykke-fortellinger og barnas relle liv er stort.

NO Comprendo Press
2021
Tekst og tegninger av Lene Ask
LÅnt på biblioteket

Zora Neale Hurston: Blikket var vendt mot Gud. (Roman )

 Zora Neale Hurston ga ut romanen om en kvinnes selvbevisste utvikling gjennom tre ekteskap i 1937. Hun døde i 1960, begravet i en ukjent grav, og få husket henne. Først da forfatteren Alice Walker skrev Purpurfargen i 1973, kom romanen og navnet hennes fram igjen. Hun trakk Hurston fram igjen fra glemselen, og senere er boka blitt obligatorisk i den videregående skolen i USA. 

Den vakre hovedpersonen Janie vokser opp hos sin bestemor, som er etterkommer etter slaver i sørstatene. Bestemoren arbeider hos en hvit familie, og lille Janie leker med de hvite barna, og aner ikke at hun er noe annet enn dem. Ikke før hun ser et foto av alle samla. "Å, næmen. Jeg er farga!"

Hun har drømmer om et lykkelig liv, men havner i et fornuftsekteskap som bestemoren arrangerer. Hun blir dårlig behandlet, og stikker av med en kar som lover henne bedre tider. Ekteskapet fører til gode materielle levevilkår, men det er mye slit og lite kjærlighet.

"Årene ribbet Janies ansikt for all motstand. Innimellom trodde hun den hadde  sjelen hennes." 

Da mannen endelig dør, står frierne i flokk. Janie møter så Tea Cake, en munter mann med stor utstråling, og blir forelsket i denne eventyreren. Her er mye humor og glede. De får et godt og likeverdig samliv, til naturkreftene forandrer alt. 

Det begynner med at Janie vender tilbake til hjembyen, etter lang tids fravær. Hun forteller sin historie til venninnen Phoeby. 

"Slik var det Phoeby, akkerat slik som jeg har fortalt det. Og dermed er jeg hjemme igjen, og jeg er glad for å væra her. Jeg har vært til himmelranden og tebake og nå kan jeg sitta her i huset mitt og bruke tida på å sammenligne. Huset ærrke så tomt som alt det som var før Te Cake kom. Det er fullt av tanker, spesielt soverommet. Jeg veit at alle dem pratmakera der ute spikkelere fælt på hva jeg har fortalt deg at dem tyner tarma sine til gitarstrenger av bare nysgjerrighet. Bare fortell dem alt samma, Phoeby, det er helt greit". 

En helt utrolig bok, full av sorg og glede, formidlet på en ekte og varm måte. Språket er spesielt. Forfatteren vrir på ortografi, grammatikk og syntaks og finner nye stavemåter. Her er varianter av afro-amerikansk-engelsk. Ikke lett å oversette, men Aase Gjerdrum har valgt et folkelig, ukonvensjonelt språk, uten at det er tilnærmet en spesiell dialekt. Dette fungerer godt, syns jeg.

Boka er en av tre bøker som gis ut i 2021 som et ledd i Oversette mesterverk, og jeg anbefaler så absolutt å lese denne. 

Cappelen Damm
2021
224 sider
Oversatt av Aase Gjerdrum
Lånt på biblioteket

Lisa Jewell: Usynlig jente (Krim)

Forlaget sier:  "Du ser henne ikke, men hun ser deg.I mørket, fra en forlatt byggeplass der katter jakter og rever hyler, sitter en jente og følger med …Da Saffyre Maddox var 10 år skjedde det noe forferdelig. Siden har hun båret på smerten. Mannen som hun trodde skulle lege sårene hennes gjorde aldri det, og når gjemmer hun seg – usynlig i skyggene – og oppdager hemmeligheter om folk.

Owen Pick er også usynlig. Han har aldri hatt kjæreste. Han har aldri hatt en venn. Ingen ser ham. Ingen bryr seg. Men da Saffyre forsvinner sporløst fra nabotomten, ser plutselig alle ham. De anklager ham og holder ham ansvarlig for Saffyres forsvinning.En altoppslukende fortelling, full av overraskelser, familiehemmeligheter og bedrag."

Dette er en noe annerledes krim, da det i første omgang er en studie i menneskers psyke.  Saffyre, den unge jenta med en sterk, ubehagelig opplevelse fra barndommen, som lever et dobbeltliv.  Den unge Josh, sterkt avhengig av sin mor, men samtidig utforskende og eventyrlysten. Far til Josh, Roan, barne- og ungdomspsykologen, som behandlet Saffyre i tre år, som også lever dobbeltliv. Og ikke minst Owen, ungdomsskolelæreren, misfortsått og stakkarslig. En mann en føler sterk medynk med, men blir glad i.

Romanen bygges sakte opp i en atmosfære av spenning og uhygge, og leseren lever med karakterene etter hvert som handlingen går framover. Det er ikke en hesblesende krim, men en til dels stille historie med en mørk undertone som fanger deg. 

Absolutt lesbar krim fra Jewell!

Cppelen Damm
2021
381 sider
Oversatt av Anita Garmannslund
Lånt på biblioteket

Hege Duckert: Norsk kvinnehistorie på 200 sider (Sakprosa, historie)

Fra forlaget: " Kvinners liv har endret seg i en revolusjonerende fart de siste 150 årene. I Norsk kvinnehistorie på 200 sider trekker journalist og forfatter Hege Duckert fram både kjente og ukjente kvinner som har utgjort en forskjell. Mange av dem har verken fått statuer eller andre minnesmerker, men avtrykkene er historiske. Duckert setter kvinnene i sentrum og beskriver norsk kvinnehistorie slik den aldri har vært fortalt før."

Hege Duckert har tatt for seg begivenheter, skikkelser og debatter fra de siste 150 årene av vår historie,  Hun har valgt denne perioden fordi den samvarer med utviklingen av demokratiet fram til i dag.  Noen hun trekker fram er kjente fra historien, andre er gått i glemmeboken. En av de hun trekker fram er Aasta Hansteen, som var den førtse kvinne som sto opp og holdt foredrag. Dette var på 1870-tallet.
«Kvinners tilværelse er uttrykt ved 'ikke'», skrev hun. «Du må ikke tale, ikke skrive, ikke arbeide, ikke spasere, ikke drikke, ikke være en person.» Men hun ble møtt med hån og skjellsord, ofte gikk det på utseendet hennes; kortvokst sint og stygg. Da Camilla Collett ga henne råd om å først og fremst være kvinne, svarte hun at furier er også kvinner. 

Tjenestejenter hadde kost og losji, men tjente minimalt. Jentene i industrien fikk litt mer lønn, men arbeidet var ofte farlig. Noen ble bordellpiker og såkalla åttedagerspiker, med fare for smittsomme sykdommer og annen elendighet.

Stemmerett for kvinner og bilen kom omlag samtidig. Nå fikk også landsbygda sin første kvinnelige lege, Gudrun Kolderup. Katti Anker Møller var en sterk kvinne som talte for prevensjon for kvinner og legalisert abort, noe som var forbudt. Dette var i 1913. Sigrid Undset var sterk motstander av Katti Anker Møllers budskap. 

Utviklinga for kvinners rettigheter i arbeidslivet gikk fram og tilbake. I 1927 gikk LO inn for at gifte kvinner ikke skulle ansettelse. Hensynet til mannlige forsørgere ble prioritert.

Kvinners kropp var ikke egnet for idrett, så da Songa Henie var ivrig i mange slags idretter, ble hun kalt "guttungen". Vi leser om 68-erne som vil ha frigjøring innenfor kultur, politikk og i hjemmet, og tida fram mot likestillingsloven som ble vedtatt i 1978.

Det er umulig å lage en kort omtale av en så innholdsrik bok, så her er bare korte smakebiter. Jeg vil anbefale både kvinner og menn å lese bok!

Det har vært små skritt framover, noen ganger skritt tilbake, men historien viser at kvinnene har vært med på å skape det likeverdet vi har i Norge i dag. Men som Duckert sier, kan vi ikke legge bort Aasta Hanseens ikke-liste enda, da vi nylig har opplevd me-too og reservasjonsrett i abortsaken.

Her har forfatteren laget en liste over milepæler i norsk kvinnehistorie:

• 1854: Camilla Collett utgir første del av Amtmandens døtre anonymt
• 1863: Ugifte kvinner over 25 år blir myndige
• 1879: Henrik Ibsen utgir skuespillet Et dukkehjem
• 1889: Jenter får for første gang være med i barnetoget på Karl Johan 17. mai
• 1897: Underdanighetskravet tas ut av vielsesritualet
• 1913: Allmenn stemmerett for norske borgere, uavhengig av kjønn
• 1967: P-pillen kommer for salg i Norge
• 1972: Kvinneaktivister stiller ulovlig til start i Holmenkollstafetten
• 1978: Loven om selvbestemt abort og likestillingsloven blir vedtatt
• 1981: Gro Harlem Brundtland blir første kvinnelige statsminister
• 1993: Rosemarie Köhn blir Nordens første kvinnelige biskop

Boka har mange illustrasjoner som er med på å gjøre den til en flott og inspirerende historiebok.

Kagge forlag
2021
203 sider
Leseeksemplar fra Kagge forlag