onsdag 28. september 2016

Karin Fossum: Hviskeren

I



Jeg har likt bøkene til Fossum svært godt, da de ikke bare er krim, men like mye sosialpsykologiske studier av mennesker.  I denne boka møter vi Ragna Riegel, et nesten usynlig, grått lite menneske. Hun har dessuten bare en hviskende stemme, da en legetabbe ødela stemmebåndene hennes for mange år siden. Dette har gjort henne enda mer anonym.
Hun bor alene i det slitte barndomshjemmet på Kirkelina, og arbeider daglig på Europris.  På bussen dit har hun sitt faste sete, og på veien hjem har hun sin faste tur innom den lokale kjøpmannen Irfan.
Ragna har en sønn som bor i Berlin, dit han dro som syttenåring. Den eneste kontakten hun har med han er de årlige julekortene. Men hun drømmer om å besøke han en dag.
Nå har hun motatt et trusselbrev som sier at hun skal dø, og etter hvert dukker flere brev opp i postkassa hennes. Dette fører til at hverdagen ikke lengre er som før. Hun kjenner at de faste rutinene vakler, og hun mister grepet på tilværelsen.

Nå sitter hun i fengsel og er i avhør med Konrad Sejer. Hva har skjedd? Hva har Ragna gjort? Det er dette det meste  av boka handler om. Det tette samarbeidet mellom den kjente og trygge krimhelten og den enkle lille og forstyrra Ragna. Nå viser det seg at Ragna har flere hemmeligheter, som etter hvert kommer for dagen. Det er her Karin Fossum har sin styrke. Trass i at boka er svært stillferdig, ligger det så mange undertoner og vibrerer hele tida, noe som gjør at leseren kjenner uhyggen krible nedover ryggen.

Jeg bøyer meg i støvet atter en gang - Karin Fossum er en av de store krimforfatterne for tida!

Cappelen Damm
2016
331 sider
Bokmål
Kjøpt fra Bokklubben


mandag 26. september 2016

Annerledes teateropplevelse: Begynnelser av Carl Frode Tiller




Dette var virkelig en kruttsalve! En virkelig flott forestilling i samarbeid mello Carl Frode Tiller, rockebandet Motorpsycho og De Utvalgte, som er videokunstnere.

Det er Carl Frode Tiller som står bak teksten. en sterk historie om hvordan oppvekst og oppdragelse kan prege en person. Rusmisbruk fører til omsorgssvikt, og relasjoner mellom de ulike partene blir påvirket. Det er en dysfunksjonell familie vi møter. Forestillinga viser hvordan de ulike familiemedlemmene prøver å ramme hverandre med sårende replikker. Her ligger mye ironi, sarkasme og hat. Og til slutt føler en at det bare er å gi opp. Forestillinga handler om hvordan omsorgssvikt kan føre til psykisk lidelse og i verste fall sjølmord.
Det er en gripende historie der musikk og datakunst gir et spennende supplement til de sterke og kontante replikkene.
Hildegunn Eggen og Kenneth Homstad spiller godt som mor og sønn.
Det er første gang jeg har fått utlevert ørepropper når jeg går på teater, men jeg var glad for dem. Motorpsycho er et skikkelig rockeband, og på det mest dramatiske i stykket fikk de virkelig utfolde seg. Men det var, som sagt, et svært heldig samspill med tekst og scene, så jeg kunne godta lyden, inne i øreproppene.
En flott forestilling, som jeg er glad jeg fikk oppleve på Trøndelag teater i kveld.

Ole Kristian Ellingsen: Endetid

En roman om å miste sitt barn i en ekstrem forbrytelse, og hvordan sorgen og bitterheten kan ta overhånd.
Hovedpersonen i romanen er prest, er gift og har en datter Miriam. De opplever det grusomste som kan skje, da datteren blir voldtatt og drept. Og gjerningsmannen, som er fra Saudi Arabia, stikker av til hjemlandet, der det ikke er utleveringsavtaler med Norge. Foreldrene føler seg hjelpesløse, og opplever at de reagerer svært ulikt i tida etterpå. Miriams mor vil leve videre, med sorgen og tapet av datteren. Men faren klarer ikke å takle hverdagen, blir mer og mer naget av hat og bitterhet. Han får vanskeligheter med sin egen tro, og blir perrmittert fra arbeidet som sogneprest. Han får ingen hjelp fra politi og stat i kampen for å få gjerningsmannen utlevert og dømt, og desperasjonen i å få rettferdighet etter tapet av datteren er gripende og vond lesning. 

Boka er skrevet på et direkte språk. Her er mange refleksjoner over livet og døden. Og ikke minst over tilgivelse, rettferdighet og hevn. Hovedpersonens samtaler med biskopen, som skjønner at han må få tid til refleksjon, hjelper ikke. Han har ingen planer om å komme tilbake. I Matteus tekst heter det " Ikke en spurv faller til jorden uten deres Far er der." Hvor var han da Miriam falt? tenker han. Han klarer ikke å forvalte sin egen sorg, og blir sittende igjen med bitterhet og avmakt.

Et møte med en ungdomsvenninne som betød mye for han, gjør ikke situasjonen enklere for han, og de valgene han må ta blir skjebnesvangre.
Romanen har store paralleller til drapssaka da Martine Vik Magnussen ble drept i London, og gjerningsmannen aldri ble tatt på grunn av manglende utleveringsavtale med Jemen, dit han flyktet etterpå. Forfatteren har hatt santaler med far til Martine før han skrev denne boka. En utrolig sterk roman, som gir mye ettertanke.
Cappelen Damm
2016
304 sider
Bokmål
Lesereksemplar

lørdag 24. september 2016

Anne Helene Guddal: Døden og andre tiggere



Dette skriver forlaget om den nye diktsamlingen til Anne Helene Guddal.

""Døden og andre tiggere» samler dikt om politikk og kjærlighet, ensomhet og motstand, ødeleggelse og erindring. Det poetiske uttrykket spenner fra det saklige til det elegiske, med anstrøk av aforismens moralske karakter. «Døden og andre tiggere» samler dikt om politikk og kjærlighet, ensomhet og motstand, ødeleggelse og erindring. Det poetiske uttrykket spenner fra det saklige til det elegiske, med anstrøk av aforismens moralske karakter."
Det er en jeg-person som kommer fram i disse dikta. Hun er ikke en harmonisk person, hun er opptatt av døden, av krig og ufred i verden, av tiggere på gaten, opptatt av sorg og problemer som oppstår i hverdagen. Og hun føler avmakt.:

" Jeg har for lite kunnskap til å
mene noe
og for mye medlidenhet til å gjøre noe

Jeg er politisk ubrukelig
og kunne ikke vært stoltere"


"Snart er det for seint
å gi råd
for seint
å røpe hemmeligheter
for seint
å fylle urner med aske
for seint
å vokse opp med et lykkelig barn"

"Månen lyser opp
de tomme gatene

som om alle hjem
var trygge i kveld

og alle vet bedre
enn å åpne dørene

for døden og alle andre tiggere"

Og dette, som jeg syns er et av de sterkeste:

"Det er ikke politikk jeg
tenker på
når jeg ikke får sove
men lidelsen forårsaket av
den

Det er ikke vold jeg tenker på
når jeg ikke tør gå ut
men situasjonen som gjør
den nødvendig"

Her er det korte dikt som er lette å forstå. De er direkte og rett på sak, men har sterke undertoner. Jeg har lest de to tidligere bøkene Guddal har gitt ut, og har likt de veldig godt. Den første tok meg helt, men var ikke like lett tilgjengelig som denne. Her er det noe for alle, også de som vanligvis ikke leser så mye dikt. 

Kolon forlag
2016
79 sider
Bokmål og dialekt
Lest som eBokBib



Bror Hagemann: Syng meg vekk

 
 Syng meg vekk er en kjærlighetshistorie som tilsynelatende er vakker, men den er også svært mørk.
Ilka er en 22 år. Hun kom fra Irak sammen med moren da hun var liten. De er opprinnelig assyrere, en folkegruppe som er blitt e forfulgt i årtider. Hun bor nå sammen med stefaren Even, som er syk og trenger ettersyn og pleie. Moren er død. Første gang Ilka, som arbeider som sykepleier, møter Bruno er når han har en spillejobb i Nordmarkskapellet. Musikken hans trollbinder Ilka, og hun tiltrekkes også av den følsomme og rastløse musikeren. Hun søker trygghet og kjærlighet, men det er vanskelig å få tak på hvem han egentlig er. Er han rett og slett en ung mann uten fotfeste, eller er han en syk mann som bevisst utnytter henne?
Allerede første gang de møtes, legger Ilka merke til at han stirrer på henne på en spesiell måte, noe hun føler er ubehagelig. Likevel blir de kjærester. De påvirker hverandre på en måte som ikke bare er bra, forholdet får en undertone av besettelse. Da det etter hvert kommer fram at skygger fra fortiden blir hengende over dem, blir ikke forholdet bedre. 
Dette er en godt skrevet roman om to unge som blir forelsket. Men da begge sliter med vanskeligheter fra fortida, blir ikke forholdet som forventet. Utrygghet preger dem begge. Her kan en skylde på kulturforskjellen, på hans kunstneriske fjernhet, på hennes godtroenhet, eller rett og slett tenke seg at de to aldri skulle møttes.  Romanen var spennende oppbygd, nesten som en kriminalroman.
Tiden 
2016
231 sider
bokmål
Lest som eBokBib

fredag 23. september 2016

Kjell Arnold Nyhus: Hvis jeg har en sjel


Denne boka er skrevet av forfatter og fengselsprest Kjell Arnold Nyhus, som arbeider i Halden fengsel. Bakgrunnen for at jeg ville lese den er at forfatteren er en god venn av en søster, som anbefalte den.

Nyhus har, med god hjelp av kollegene Marit Skartveit og Reidar Faanes, gjennomført et prosjekt i "klosteret" i fengselet. Bakgrunnen for prosjektet var spørsmålet om mennesker kan forandre seg. Kan rehabilitering i fengselceller supplers med klosterceller? Prosjektet  varte i 21 dager, og åtte langstidsdømte fanger deltok. De skulle leve sammen etter mønster fra femhundre år gamle klostertradisjoner. Her er det ikke aviser, internett, musikk eller sosial kontakt. Kun stillhet, meditasjon og veiledning, Prosjektet er gjennomført hvert år etter 2013.

De første dagene er såkalla svarte dager, der målet er, som Marit uttrykte det: "Selvinnsikt er porten til lyset".
"Selvransakelse har frigjøring og tilgivelse som mål. Når vi ikke  lenger betrakter andres feil, men våre egne, er vi modige og sterke."
Underveis skriver prosjektdeltakerene ned hva de erkjenner og angrer på, og de svarte dagene avsluttet med fysisk å kvitte seg med det de har nedtegnet ved å brenne det. Etter dette kommer hvite dager, der de skal rette blikket mot det nye livet, med Jesu liv og lære som modell.
Forfatteren sier at det skal gå fra et "jeg" til et "vi".  Det starter med stillhet, deretter godhet, oppgjør og til slutt tilhørighet og mening.

En interessant bok om et interessant prosjekt. Det kunne og burde være skrevet mye mer om hva prosjektet går ut på, så dette blir bare en kort smakebit. Forfatteren oppsummerer med at det finnes ting i livet som er spikret, underlagt ubøyelige naturlover. Men valg og vilje finnes. Han viser da til den kjente bønna, som prest og filosof Reinhold Niebur formulerte:
" Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, vilje til å forandre det jeg kan, og klokskap til å se forskjellen." Og han finner en rest av et ekte og sant menneske i alle, også de som har gjort fryktelige ting.

Selv om jeg er ikke-troende, ser jeg stor verdi i slike forsøk på å få mennesker inn på de riktige sporene når de har gjort grusomme ting eller grov urett mot andre. Det handler om gi hjelp for å kunne komme tilbake til et "normalt" liv. Og veien fram til å finne egen innsikt er da viktig. Om det går via klostertilværelse eller på andre måter spiller liten rolle, bare resultatet blir bra.

Vårt Land Forlag
2015
285 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

onsdag 21. september 2016

Athena Farrokhzad: Hvitverk




Dette er ingen  enkel og lett bok, ikke en roman, ikke en diktsamling slik vi finner de vanligvis. Denne boka er arrangert som en dikt-suite, der vi finner tematisk nære dikt samlet. Det handler om problemer som oppstår hos de som kommer til et nytt land, med nytt språk, nytt bosted, om alle nyanser som må passe sammen slik at en kan tilpasse seg. Og de ulike personene i familien har ulike meninger om hvordan den nye tilværelsen fungerer. Dette fører til en kamp om identitet og sannhet. Nå er de i Sverige. Familien har flyktet fra Iran. 
Boka handler også om synspunkt på det å skrive. Hun som skriver er jegpersonen i samlinga, men det er ikke hennes stemme vi hører. Stemmene tilhører de andre i familien. Moren, faren, broren, mormoren. Her kommer det fram mange mentale protester. Også følelse av ydmykhet. Bakgrunnen fra et krigshjet land, tortur og flukt kommer fram gjennom utsagnene fra dem. 
"Broren min sier: Det eneste språket du kan fordømme overgrepet på
er overgriprens språk
og overgriperens språk er et språk oppfunnet for å rettferdiggjøre ovegrepet."

"Moren min sa: Alle familier har sine historier
men skal de fram trengs det noen
med en egen evne til å forvrenge"
Forfatteren påpeker at dette ikke en selvbiografisk bok, men en bok som tenker rundt hva erfaringene av krig, revolusjoner, rasisme, immigrasjon og språk fører til.
Her blir det sagt så mye på en så spesiell måte at jeg bare må anbefale den videre. Tror at en slik framstilling av de vanskene våre nye landsmenn opplever kan gi større forståelse for mange.  Og les gjerne både to og tre ganger!

Kolon forlag
2016
78 sider
Oversatt av Tina Åmodt
Bokmål
Lest som eBokBib


tirsdag 20. september 2016

Carl Frode Tiller: Kven er redd? (Bokhyllelesning i september)

FAMILIEIDYLL MED SKYER: Å være tilskuer til «Kven er redd?» er som å være flue på veggen i huset til en hvilken som helst alminnelig, norsk familie. Her er det ingen enkle kulisseløsninger – det dusjes med ekte vann og maten tilberedes på komfyren – slik at vi kan kjenne løklukta komme sigende helt bakerst i salen. FOTO: Gisle Bjørneby

Det norske teater seier om forestillinga: "Alt Bjørn vil er at familien skal ete eit godt måltid og ha det hyggeleg i lag. Men sonen – som for litt sidan var hiphopar, skater og emo – no er blitt miljøbevisst NU-ungdom og skal på møte. Dessutan et han ikkje mat som ikkje har hatt eit godt liv. Dottera skal treffe den eldre bilmekanikarkjærasten frå Åfjord. Med kona Ingvild utvekslar han ikkje stort anna enn spydigheiter og drepande replikkar. Dei har ein pågåande stillingskrig der både barn, foreldre og kollegaer blir brukte som gissel og levande skjold.
Ei hyggeleg familiestund verkar milevis unna."

 Dette er en historie om en middelmådig skodespelar som endeleg har fått ei stor rolle. Han skal spele George i Kven er redd for Virginia Wolf? Det som vert både tragisk og komisk er at ekteskapet hans er inne i ei krise, og parallellen til teaterstykket er påfallande. Vi følgjer familien gjennom eit døger. Bjørn skal lære replikkar, men irriterer seg over kona Ingvild og dei to tenåringsbana, Odin og Sara . Dei diskuterer og kranglar. Og no er far til Bjørn og svigerforeldra kome til middag. Dei siste er velståande og kritiske til svigersonen, som ikkje har klart å bli kjend. Dei har mist trua på han for lenge sidan, 
Eit teaterstykke om ein familie som held på å forvitre. Bjørn er taparen, han fortel historia. Han kjenner at han meir og meir blir pressa ut av familien. Kona gjer det godt som forretningskvinne. Han ser på sonen Odin som ein særing. Dottera Sara, som eigentleg er ei skuleflink jente, har latt seg overtale av ei spåkone til å slutte skolen og få barn. Han har ikkje kontroll over noko lenger. 

Dette er noko Carl Frode Tiller klarer å skape godt teater av. Han er som vanleg framifrå til å gå inn i dei personane han skriv om, slik at vi kjem bak overflata. Eg kunne gjerne tenkt meg å sett dette stykket på teaterscena. 
No ser eg fram til tetareforestillinga Begynnelser, som går på Trøndelag Teater for tida.  Eg skal sjå ho førstkomande mandag. 

Det norske teater
Regi Lasse Kolsrud

torsdag 15. september 2016

Stein Arne Nistad: Den tapte våren



Dette er oppfølgeren til Seks dager i april, som jeg las sist år og fant utrolig bra og interessant. Den tapte våren er en historisk spenningsroman inspirert av virkelige hendelser. Tida er de to første månedene etter beleiringen av Narvik, og vi møter mennesker som er midt oppe i krigshandlingene, både som soldater og som sivile, alle ofre for det som skjer.

Nistad velger å fortelle historien gjennom den unge jenta Elise, soldaten Heinrich og bondekona Elisabeth. Elise arbeider som sykepleier og tar imot alle de grusomt skadde ofrene etter kampen om malmbyen Narvik, både nordmenn, tyskere. Faren arbeider som tolk for tyskerne, og kan ikke flykte fra byen. Men han forlanger etter hvert at Elise må dra, da alt tyder på at byen blir totalt ødelagt snart. Heinrich har forlatt båten han kom inn med, og står landevKt sammen med en annen soldat. Han et en landsens gutt med store kunstneriske evner. Han skjærer i tre, til og med mens han sitter sammenkrøpet i skytegropa skjærer han med bajonetten en vakker liten figur. Han ankom Norge i den tro at de skulle beskytte nordmenn mot fiender. Elisabeth har flere barn, og hun og mannen Andreas prøver så godt de kan å leve et mest mulig normalt liv, trass i at skytingen fra sjøen og havna er faretruende nær gården deres.
Tre skjebner, på mange måter helt ulike, men likevel har de mye til felles. Ingen ønsker krig, alle har drømmer om framtida, alle er redde for livet sitt, men alle har et håp. De kjemper for å overleve de store utfordringene som de står overfor disse første krigsdagene i Norge.

Stein Arne Nistad forteller en historie  om de første krigsdagene i Narvik, en by som betydde mye for både tyskerene og de allierte på grunn av malmreservene som fantes i Kiruna, og som ble fraktet til Narvik. De to første månedene i krigen kjempet norske, franske, polske og engelske styrker sammen mot okkupasjonsmakta. Mellom fem og ti tusen soldater og sivile mistet livet i disse dagene.
Men Nistad skriver ikke denne historien ut fra generalene og strategenes synspunkt, men ut fra hvordan mennesker opplever krigsdagene. Det er det som gjør bøkene hans så sterke og interessante.
Denne boka er, som Seks dager i april, utrolig bra. Krigen er grusom, fortvilelsen stor, meningsløsheten over det som skjer er dominerende. Men menneskene må leve videre så godt de kan. De kan ikke gi opp håpet og trua på at dette har en slutt. Nistad klarer å framstille dette på en glimrende måte, og ikke minst på en måte som gjør at vi lever med menneskene vi følger. De blir troverdige og ekte. Og hele historien er så godt skrevet at det er umulig å legge fra seg boka før siste side er lest. Godt at jeg var på hytta alene, så ingen kunne forstyrre meg. Men samtidig kunne jeg gjerne hatt noen i nærheten, da krigsscenene og elendigheten ble så levende beskrevet at jeg fikk frysninger. 

Jeg ble like fascinert av denne boka som den første, og kan bare anbefale den på det sterkeste.

Forlaget SenorC
281 sider
Boka lanseres 28.september 2016
Bokmål



tirsdag 13. september 2016

Kulturopplevelse 2 denne uka

I dag har jeg vært på kino  - midt på dagen. Seniorkino heter det vel. En flott opplevelse i dag også. Ikke verst å være på hytta og få med seg kultur i tillegg til litt maling av møbler og turgåing.
Filmen var den norske Rosemari. Sår, vakker, trist, humoristisk. Og godt spilt.

Etterpå ble det vin på terrassen, i 22 graders varme, mens sauebjøllene ringlet.  Rakfisk med alt tilbehør som hører til ble en riktig avslutning på dagen. Så absolutt en kulturdag, kan en vel si?